Hva vi spiser og hvor maten kommer fra har kommet høyere i mediebildet de siste årene – heldigvis. Og det er mange gode grunner til det. Utfordringene er at vi som forbrukere og som innkjøpere leser mye av dette, og innerst inne vet hva som er fornuftig, men vi endrer ikke adferd. Vi er ubevisste i våre valg. Vi handler som vi alltid har gjort, og som er enklest her og nå.
Henning Holmbakken
Pådriver
Matfylket Innlandet
Samtidig er flere og flere opptatt av hvor maten kommer fra. Vi har en selvforsyningsgrad på 40% i Norge, korrigert for importert fór. 60% er import. Vår egen matproduksjon er i ferd med å ta samme vegen som mye annen produksjon har tatt de siste 50 årene: til utlandet. Dessverre klarer vi oss bedre uten komfyrer, barnevogner, klær, sko og porselen, enn vi gjør uten mat. Vi må derfor ikke bare stoppe nedbyggingen av norsk matproduksjon, men øke den. Da må vi ta vare på landbruket og bøndene våre!
Her er noen gode argumenter for hvorfor vi kan, bør og må, kjøpe norsk mat, og helst så lokal som mulig:
Helse. “Du er hva du spiser”, utsagnet har vel aldri vært mer aktuelt. Det er mange som er i tvil om at kostholdsrådene er omfattende nok i forhold til hva som er sunt av det som maten inneholder. Det er ikke bare overvekt som rammer befolkningen. Mange begynner å se sammenhengen mellom mat og psykisk helse, og går over til å spise kun ren mat. Uten tilsetningsstoffer og med lav bearbeidingsgrad. Norske råvarer inneholder lite antibiotika og sprøytemidler sammenlignet med mange andre lands.
Arbeidsplasser. Landbruket og landbruksbasert industri sysselsetter over 15.000 personer i Innlandet og har en verdiskaping på over 13mrd. Dette er 9% av total sysselsetting i fylket og 8% av verdiskapingen (kilde: innlandsstatistikk.no). I tillegg er mange andre næringer avhengige av landbruket, som veterinæren, landbruksverkstedet, Felleskjøpet og flere.
Levende bygder. Landbruket er selve grunnmuren i de fleste lokalsamfunn. Uten landbruket, og vår lokale matprodusent, forvitrer dette lokalsamfunnet. Det ser vi tydelig i dag, når vi ukentlig leser om bønder som avvikler drifta. Arbeidsplasser forsvinner. Jord blir liggende brakk, hus står tomme. Dette må snu!
Bærekraft. Mat som blir seilt, eller flydd, fra den andre siden av jorden, er ikke bærekraftig. Vi kan produsere mer mat på norsk jord, selv om vi bare har 3% dyrkbart areal.
Matsvinn. Selvfølgelig ikke avhengig av at maten er norsk, her må det bli skjerping! Det meste av matsvinnet skjer i heimen, men det er et forbedringspotensial i alle ledd. Kanskje vi ble flinkere til å spise restene, dersom vi lagde maten sjøl, fra bunnen av?
Offentlig innkjøp. Politikerne i kommunene og andre som har ansvar for innkjøp av mat i offentlig sektor, må begynne å lage betingelser som styrker norsk og lokal mat. Det er mange muligheter innenfor Loven om offentlige anskaffelser, men disse blir sjelden benyttet.
Beredskap. Det snakkes mye om at vi må ha et beredskaps-LAGER, og dette ansvaret har myndighetene overlatt til den enkelte. Vi skal forberede oss på en uke uten vann, strøm og muligheten for å handle. Hva om krisen varer lenger enn en uke? Alle lager, små eller store, vil tømmes på et eller annet tidspunkt. Vi må defor ha en beredskaps-PRODUKSJON av mat, som sikrer oss over tid. Da må vi ha et oppegående landbruk når krisen inntreffer. Et nedlagt gårdsbruk kan ikke “skrus på” over natta, når vi finner ut av vi trenger det.
Oppfordringen er derfor: Bli mer bevisst på hva slags mat du kjøper, hva den inneholder og hvor den kommer fra!